Lav takhøyde

– Ofte synes vi at vi låter best når vi har lydprøver eller varmer opp. Derfor prøvde vi å gjenskape en slik trygg, avslappet situasjon da vi spilte inn den siste plata.

Det forteller Moskus-bassist Fredrik Luhr Dietrichson, som sammen med pianist Anja Lauvdal og trommeslager Hans Hulbækmo tidligere i år slapp «Mestertyven». Plata ble i Jazznytt nylig kåret til én av Norges 50 beste jazzutgivelser; «et album som allerede føles som et for historiebøkene». Albumet skiller seg fra den mer planlagte og komponerte debuten «Salmesykkel», som bandet ga ut et år etter at de ble tildelt Grappas debutantpris i 2011.

– «Mestertyven» er laget i korskirka i Risør fra 1600-tallet. I to–tre dager lot vi tapen gå mens vi spilte. Vi prøvde å improvisere så fantasifullt og idérikt som mulig, sier Dietrichson, før Hulbækmo skyter inn en typisk moskusisme:

– Det var det vi kaller lav takhøyde.

Brie og bruer
Hjemmesnekrete språkkonstruksjoner og rare vendinger er nemlig en ikke uviktig del av trioens verden. Førsteplata «Salmesykkel» inneholdt spor som «Farlig norsk hengebru» og «Dagen derpå og veien tellbaksjatt», mens vi på årets album finner «Tandem med Sankt Peter» og «Leverpostei med brie».

– Selv om titlene er litt artige, og det generelt sett er fint å kunne bruke humor i musikk, er det samlede uttrykket alvorlig ment. Vi jobber mye med titlene, og ønsker at de skal passe til de musikalske stemningene, forklarer Anja Lauvdal.

– De er en viktig del av albumet som totalopplevelse. Vi håper titlene glir inn i en større helhet sammen med musikken, rekkefølgen på låtene og omslaget, istemmer Dietrichson.

Trommeslager Hulbækmo peker på et konkret eksempel fra «Mestertyven».

– «Leverpostei med brie» er en ganske grov låt, mye på grunn av bassintroen til Fredrik. Dessuten er leverpostei med brie hans favorittpålegg. Så under innspillingen av plata spiste alle i bandet det – og frosne druer.

Lek med referanser
Bandets felles humor og lekne kommunikasjon skinner ikke bare gjennom når man møter de tre medlemmene ved et kafébord, men også i musikken. Referansegrunnlaget er rikt, men fordomsfritt. Som Morgenbladet skrev om «Mestertyven»: «Moskus stjeler i øst og vest, og ender opp som den mest originale pianotrioen i landet».

– Mange band legger nok bånd på seg ved å ikke spille enkelte ting, fordi det minner om en klisjé eller en for tydelig referanse, men sånn tenker vi aldri. Vi har mange inspirasjonskilder fra barndommen og oppveksten, og det blir feil å skrelle vekk de bare fordi det ikke føles «innenfor» i puristiske jazzbandkretser, mener Dietrichson.

– Vi tenker ikke så mye på hva vi spiller, så lenge det låter bra, bekrefter Lauvdal, som blant annet nevner et Flåklypa-dataspill som katalysator for en låt.

– «Fuglene var i ertehumør» er på sin side et sitat hentet fra tv-innslaget om Wilhelm Tyskeberget, mannen som overlevde to døgn i et myrhull ved å spise av snusboksen sin.

Knirkete piano
Moskus trekker frem lydtekniker Audun Strype som en viktig bidragsyter på «Mestertyven». Han skapte et stemningsfullt scenario for innspillingen. Trommene ble plassert bak alterringen, mens Lauvdal spilte piano i stedet for flygel.

– Det var kun et OK piano, med flere tekniske utfordringer. Her og der knakk og knirka det, og enkelte tangenter hang litt. Men det er fint å spille piano, det har flere utfordringer enn flygelet, det er tyngre og du må jobbe mer. Flygelet er så himla glossy og virtuost at det nærmest gir deg prestasjonsangst. Man må liksom spille svært og bredt, sier hun.

Den avslappede settingen og frie tankegangen rundt «Mestertyven» fikk også konkrete lydlige utfall, ifølge Hans Hulbækmo:

– Vi fylte kirka med glava for å isolere rommet, men bygget lå ved en enveiskjørt gate der det i rushtida kjørte masse biler forbi. Plutselig kunne det komme et helikopter eller en ambulanse. Lytter du nøye, kan du høre disse lydene på plata.